Jeg har i 9 måneder jobbet målbevisst på at jeg skulle fullføre halvmaraton under Oslo maraton 21. september. Og det er med stor glede og enorm stolthet at jeg kan konstatere ”mission completed”.

For nøyaktig et år siden tråkket jeg over og kunne ikke jogge på 3 måneder. Jeg hadde akkurat fullført mitt første halvmaraton og syntes at det var en fantastisk opplevelse. Det hadde jeg bare lyst til å gjøre igjen! Jeg følte at jeg hadde store fremskritt på joggingen. Ikke det at det gikk så fryktelig fort, men det gikk litt lettere, litt fortere og litt lengre. Helt til jeg ble skadet. Og jeg er elendig på alternativ trening. Så det ble det lite av.

Midt i frustrasjonen over at ankelen var hoven i ukesvis, at den ikke tålte belastning og at flere kilo kom lurende på, meldte jeg meg på halvmaraton distansen til Oslo Maraton. På pur trass. Og med alle forutsetninger mot meg. Aggressiv BMI, ingen antydning til den aerodynamiske kroppsbygningen som er ideell til løping, og heller ikke snev av å bli rammet av treningsnarkomani. Men jeg har en smule stahet, litt tålmodighet, og et sosialt og motiverende nettverk rundt meg. Og kanskje viktigst av dem alle, nemlig verdens beste løpernettverk, Northern Runners.

Da jeg dro ut på min aller første joggetur, like før jul, startet jeg rolig. Og hadde flust av gåpauser for å passe på at foten hang med. Og første økt hvor jeg var med på trening med Northern Runners holdt jeg rett og slett på å gråte. Ikke fordi det var så tungt og slitsomt. Neida! Men vet du hvor rørt man kan bli av å løpe i stummende mørke, midt på vinteren, og plutselig se at  30 refleksvester kommer i møte mot deg? Eller når vi har hatt ei økt på 8 km som avsluttes med 1,5 km motbakke. Jeg er ingen motbakkedronning, og var sikker på at alle hadde dratt hjem for lenge siden når jeg kom frem. Men der står det altså en haug med folk og venter på meg. Det snør tett, det er mange minusgrader, de er kalde og vil bare hjem til en varm dusj, men de venter. På meg. Man kan gråte av mindre.

På den første turen i desember satte jeg opp tre delmål for året. Jogge hele Ulfstindmila (8,7 km) uten gåpauser, mila-på-timen, og fullføre halvmaraton. Check, check, check!

Jeg har vært så oppsatt på målet mitt at jeg egentlig ikke har tenkt så mye på hvor langt det egentlig er. Ikke før jeg fikk tekstmelding fra Norwegian om at det var to timer til flyavgang til Oslo. Da slo det meg. Hardt! Magen reagerte spontant og jeg fikk umiddelbart en nervøsitet i kroppen jeg ikke kan huske å ha hatt før. Heldigvis hadde jeg alliert meg med tre kolleger som skulle løpe sammen med meg og debutere på distansen. Felles skjebne, felles trøst.

Euforisk lykkelig etter målgang!

I noen klare øyeblikk innser jeg egne begrensinger. Jeg skjønner at jeg ikke klarer å løpe halvmaraton i ett strekk. Men jeg har brutt opp løpet til en lang intervalltrening med 3 km oppvarming før jeg begynner med intervaller på en km jogging og ett minutt gåpause. Det fungerer bra for meg. Og på lørdag fungerte det utmerket i 15 km. Da ble det tungt. Kanskje var det Tøyenbakken? Kanskje var det dokøen som gjorde at jeg stivnet? Kanskje var det uvant belastning med helt nye innleggssåler i skoene? Kanskje tempoet hadde vært for høyt? Men etter 17 km var jeg lei. Jeg tenkte at det er bedre at jeg kommer i mål for egen maskin med godt humør enn at jeg går på en kjempesmell. De siste kilometrene gikk jeg mesteparten med bare sporadiske forsøk på å komme i gang med å jogge igjen. Det å ikke fullføre var ingen opsjon! Men for en euforisk lykkefølelse å komme i mål. Så får det være at det ble noen minutter mer enn jeg brukte i fjor. Det er ikke så farlig. Jeg har fullført halvmaraton. Det er en milepæl og noe jeg er stolt av.

Det å få lov til å reise på klubbtur med mer enn 70 personer fra Northern Runners er en opplevelse! Det er ei gruppe med fantastiske mennesker som er lette å være sammen med, og lette å bli glade i. Vi er rause, motiverende og inkluderende. Det er jeg også stolt over. Og jammen kan vi ikke vinne festen også. Etter å ha løpt halvmaraton, drukket Champagnemaraton og danset ei mil lurer jeg enda på hva reven sier. Og når man klarer å delta på nachspielet også er ei sliten småbarnsmor mer enn fornøyd.

Da får det være at det var ei bleik og ikke helt fattet tøtte som møtte til frokost dagen derpå. Etter å ha fått mat i kroppen vet jeg en ting: Dette vil jeg gjøre igjen!

Share the movement!

Lykkelig hilsen May Liss