Vi er de samme, flyktningene og jeg

Mens veldig mange Northern Runners sto klar på startstreken til MSM den 4. januar 2014, faktisk så mange at man ble største lag på MSM, så løp jeg noen kilometer og litt til på en strand i Mexico.

Andre som har vært på ferie har satt rekord på antall kilometer per uke, for ikke å snakke om ny pers på 10 km, jeg følte kanskje litt mer på dørstokkmila mens jeg var på ferie. Tid med familie og venner, mat, veldig god drikke, sene kvelder og ikke minst turistaktiviteter av både aktiv og mindre aktiv karakter ble valgt fremfor mila-på-under-timen. Man gjør alltid et valg og det er vel ofte det man snakker om når den evinnelige dørstokkmila blir nevnt.

Selv om jeg ikke fikk løpt like mange kilometer som jeg kanskje ville gjort om jeg var hjemme, så fikk jeg en «ny» unnskyldning for noen dager uten løping da jeg kom tilbake til iskalde Tromsø. Med minus foran tosifrede gradetall, så ble innaktivitet et relativt lett valg før kriblingen etter NR-treninger og aktivitet ble så stor at kulde ikke spilte noen rolle lenger. At dette samsvarte med Northern Runners Kick Ass Week hjalp nok også på motivasjonen!

Undertegnede med en runde igjen på Northern Runners Valhall X Games 2014. Foto: Kjersti N. Fredheim.

Undertegnede med en runde igjen på Northern Runners Valhall X Games 2014. Foto: Kjersti N. Fredheim.

Sannheten er nok også at jeg fra naturens side ikke har et veldig problem med dørstokkmila. Jeg rett og slett elsker og være ute, og blir rastløs om jeg ikke får beveget meg litt. Om det er å gå tur, eller løpe med NR er ikke alltid så viktig, jeg blir glad av og kunne være ute i frisk luft, og heier på hverdagsaktiviteten akkurat slik som Henrik Romsaas er så flink til å promotere, og sikkert mange andre i NR også!

Og da kommer jeg til poenget mitt. Jeg arbeider til daglig med nybosatte flyktninger. Jeg skal være deres koordinator i møte med det norske samfunnet om det er offentlige kontorer, skoler, UDI og eller andre. Jeg har ingen rett til å vite eller be om innsikt i deres bakgrunn, hvor lang reise de har hatt, hva de har opplevd på turen eller annen informasjon. Det jeg skal gjøre er å veilede og på en realistisk måte fortelle dem om muligheter i Norge, og hvorledes gripe disse mulighetene.

Noe som vi arbeider mye med er å oppfordre, motivere og hjelpe dem til å skaffe seg et norskt-nettverk.  Jeg har derfor både før og etter at jeg ble med NR fortalt om nordmenns forhold til natur, tur og idrett. Det er generalisering om norsk kultur, men jeg forteller allikevel om hvorledes det kanskje er lettere å komme i snakk med nordmenn på fjellet enn når du treffer dem på gata i Tromsø By.

Flyktningene hører på meg, og de som har vært på tur på Fjellheisen eller andre steder, nikker og svarer anerkjennende til min generalisering. Det er også flere som forteller og sier at trening er viktig. Noen er medlem av treningsstudio og noen spiller fotball. Men veldig mange har to «dørstokkmiler»– kulde- og tidsklemma. For det er faktisk slik at flyktningene sjelden er så veldig forskjellig fra meg selv. Når det er -10 grader og jeg prøver og fortelle om gleden ved å løpe ute med NR, så forstår man det ikke. Og, jeg tar meg selv i å måtte forstå dette, da jeg tenkte akkurat det samme for kun en uke siden. I forhold til tidsklemma så er det slik at mange flyktninger, iallfall i begynnelsen, har mer enn nok med å komme seg gjennom sin arbeidsdag og å forstå det norske samfunn, om de ikke skal forplikte seg til å møte opp på treninger med NR også. Den situasjonen kan vi jo alle av og til kjenne oss igjen i.

Jeg prøver med jevne mellomrom å minne flyktningene på at NR er tilgjengelig og en mulighet for alle som ønsker og komme seg litt ut. Det er gratis, jeg motiverer ved å fortelle om overskuddet man kan få av aktivitet, og muligheten det er for dem til å skaffe seg en eller to nye venner. Det er også viktig for meg å poengtere at man ikke trenger å være super-god, man trenger ikke være med på hver trening, men man vil bli tatt i mot med godt humør og et vennlig smil om man blir med. Flyktningene er også informert om klærne og skoene som er samlet inn, men hittil har dørstokkene vunnet over mine gode skussmål av NR. Jeg kan ikke tvinge noen til å delta, men jeg kan fortelle og vise dem at NR kan være begynnelsen på et nettverk av gode eller mer perifere venner. Jeg rett og slett ønsker dem hjertelig velkommen til NR og håper at når det blir litt varmere til våren så vil noen benytte seg av vårt fantastiske løpenettverk!

Løpehilsen,
Hlin Irene Grung

Kunsten å koke vann

Kontinuitet i treningen er det viktigste for å nå målene dine.

Man kan forestille seg at det å bli god til noe, følger en lignende prosess som det å få vann til å koke. Når man varmer opp vann blir det gradvis varmere, helt til det koker. For å holde det kokende krever det at man fortsetter å tilføre varme. Hvis man skrur plata for mye ned, eller helt av, blir vannet kaldere og man må starte kokeprosessen på nytt.

Utvikling av ferdigheter følger samme mønsteret. For å bli god til noe, må man begynne å trene på det man vil bli god til. For å opprettholde det nivået man har tilegnet seg, og utvikle seg, må man trene videre. Har man for lange opphold mellom treningene blir nivået gravis dårligere igjen, og må man begynne helt eller delvis forfra for å bli like god som man var.

Ferie på Lanzarote

Lanzarote edititionVi trenger alle perioder hvor vi trener mindre. Men trener vi lite og tar lengere avbrekk, oppleves det vanskeligere å komme i gang igjen. Når jeg 4. januar dro til Lanzarote, bestemte jeg meg allerede på forhånd å trene litt under ferien.

Den første morgenen på Lanzarote våknet jeg i sjutiden, og bestemte meg for å ta en kort løpetur og kjapp dusj før frokost.

Jeg likte følelsen av å ha allerede ha unnagjort treningen, og stille nydusjet til frokost, så jeg gjentok prosedyren dagene etterpå.

Etter noen dager med trening, bestemte jeg meg for å ta en gåtur som restitusjontrening. Jeg merket at beina nærmest merket at noe ikke stemte helt. Det var som de spurte ivrig: «skal vi ikke løpe litt til i dag?».Bli best

Som lesestoff på turen hadde jeg tatt med boken Bli best med mental trening. Her skriver forfatteren Erik Bertrand Larssen, at når man har gjort noe tretten ganger er det blitt en vane. Og at det da begynner å bli vanskelig å bryte med de nye rutinene. Var det dette som var i ferd med å skje?

Resten av uken fortsatte jeg med korte løpeturer. Når uken var gått hadde jeg løpt 3-7 km i seks av sju dager. Når jeg la tallene sammen så jeg at jeg faktisk hadde løpt 38 kilometer, noe som var tre kilometer lengre enn det jeg tidligere har løpt på én uke.

Den regelmessige treningen har altså gjort at jeg har klart å holde formen ved like. Jeg har også økt treningsmengen i underkant av 10%, noe som er i tråd med anbefalingen til Runner’s World i artikkelen Rules of Success.

Treningsåret 2014

Når jeg kommer hjem i slutten av uken vil det trolig være en vane for meg å løpen en liten tur før frokost. Sammen med teningene i Northern Runners vil jeg kunne ha en fin kontinutet i treningen som vil danne grunnlaget for å nå målene mine for 2014 som er å løpe 10 km under 50 minutter, og 1500 meter under 6 minutter.

Hva er dine mål for 2014? Del dem, og nå dem gjerne sammen med oss i Northern Runners. Den beste dagen å begynne å trene er i dag, og hos oss er det alltid framløpere som drar deg med, og skyver deg framover, og slik hjelper deg til å mestre kunsten å koke vann.

Fra 0 til halvmaraton på 9 måneder: Mission completed!

Jeg har i 9 måneder jobbet målbevisst på at jeg skulle fullføre halvmaraton under Oslo maraton 21. september. Og det er med stor glede og enorm stolthet at jeg kan konstatere ”mission completed”.

For nøyaktig et år siden tråkket jeg over og kunne ikke jogge på 3 måneder. Jeg hadde akkurat fullført mitt første halvmaraton og syntes at det var en fantastisk opplevelse. Det hadde jeg bare lyst til å gjøre igjen! Jeg følte at jeg hadde store fremskritt på joggingen. Ikke det at det gikk så fryktelig fort, men det gikk litt lettere, litt fortere og litt lengre. Helt til jeg ble skadet. Og jeg er elendig på alternativ trening. Så det ble det lite av.

Midt i frustrasjonen over at ankelen var hoven i ukesvis, at den ikke tålte belastning og at flere kilo kom lurende på, meldte jeg meg på halvmaraton distansen til Oslo Maraton. På pur trass. Og med alle forutsetninger mot meg. Aggressiv BMI, ingen antydning til den aerodynamiske kroppsbygningen som er ideell til løping, og heller ikke snev av å bli rammet av treningsnarkomani. Men jeg har en smule stahet, litt tålmodighet, og et sosialt og motiverende nettverk rundt meg. Og kanskje viktigst av dem alle, nemlig verdens beste løpernettverk, Northern Runners.

Da jeg dro ut på min aller første joggetur, like før jul, startet jeg rolig. Og hadde flust av gåpauser for å passe på at foten hang med. Og første økt hvor jeg var med på trening med Northern Runners holdt jeg rett og slett på å gråte. Ikke fordi det var så tungt og slitsomt. Neida! Men vet du hvor rørt man kan bli av å løpe i stummende mørke, midt på vinteren, og plutselig se at  30 refleksvester kommer i møte mot deg? Eller når vi har hatt ei økt på 8 km som avsluttes med 1,5 km motbakke. Jeg er ingen motbakkedronning, og var sikker på at alle hadde dratt hjem for lenge siden når jeg kom frem. Men der står det altså en haug med folk og venter på meg. Det snør tett, det er mange minusgrader, de er kalde og vil bare hjem til en varm dusj, men de venter. På meg. Man kan gråte av mindre.

På den første turen i desember satte jeg opp tre delmål for året. Jogge hele Ulfstindmila (8,7 km) uten gåpauser, mila-på-timen, og fullføre halvmaraton. Check, check, check!

Jeg har vært så oppsatt på målet mitt at jeg egentlig ikke har tenkt så mye på hvor langt det egentlig er. Ikke før jeg fikk tekstmelding fra Norwegian om at det var to timer til flyavgang til Oslo. Da slo det meg. Hardt! Magen reagerte spontant og jeg fikk umiddelbart en nervøsitet i kroppen jeg ikke kan huske å ha hatt før. Heldigvis hadde jeg alliert meg med tre kolleger som skulle løpe sammen med meg og debutere på distansen. Felles skjebne, felles trøst.

halvmaraton

Euforisk lykkelig etter målgang!

I noen klare øyeblikk innser jeg egne begrensinger. Jeg skjønner at jeg ikke klarer å løpe halvmaraton i ett strekk. Men jeg har brutt opp løpet til en lang intervalltrening med 3 km oppvarming før jeg begynner med intervaller på en km jogging og ett minutt gåpause. Det fungerer bra for meg. Og på lørdag fungerte det utmerket i 15 km. Da ble det tungt. Kanskje var det Tøyenbakken? Kanskje var det dokøen som gjorde at jeg stivnet? Kanskje var det uvant belastning med helt nye innleggssåler i skoene? Kanskje tempoet hadde vært for høyt? Men etter 17 km var jeg lei. Jeg tenkte at det er bedre at jeg kommer i mål for egen maskin med godt humør enn at jeg går på en kjempesmell. De siste kilometrene gikk jeg mesteparten med bare sporadiske forsøk på å komme i gang med å jogge igjen. Det å ikke fullføre var ingen opsjon! Men for en euforisk lykkefølelse å komme i mål. Så får det være at det ble noen minutter mer enn jeg brukte i fjor. Det er ikke så farlig. Jeg har fullført halvmaraton. Det er en milepæl og noe jeg er stolt av.

Det å få lov til å reise på klubbtur med mer enn 70 personer fra Northern Runners er en opplevelse! Det er ei gruppe med fantastiske mennesker som er lette å være sammen med, og lette å bli glade i. Vi er rause, motiverende og inkluderende. Det er jeg også stolt over. Og jammen kan vi ikke vinne festen også. Etter å ha løpt halvmaraton, drukket Champagnemaraton og danset ei mil lurer jeg enda på hva reven sier. Og når man klarer å delta på nachspielet også er ei sliten småbarnsmor mer enn fornøyd.

Da får det være at det var ei bleik og ikke helt fattet tøtte som møtte til frokost dagen derpå. Etter å ha fått mat i kroppen vet jeg en ting: Dette vil jeg gjøre igjen!

Share the movement!

Lykkelig hilsen May Liss

Julehilsen til alle Northern Runners

Kjære framløpere!

Det går lang tid mellom hvert blogginnlegg, men det veies opp av et meget høyt aktivitetsnivå i Facebook-gruppen vår – et aktivitetsnivå som til tider går løpingen en høy gang :) Jeg føler likevel et behov for en forfot i bakken, en kort oppsummering av et begivenhetsrikt år. Hvis du ikke ønsker å lese videre, kan du jo ta turen innom vårt rikholdige bildearkiv (kun for medlemmer av Facebook-gruppen).

Treningsglede

Northern Runners har lagt bak seg et strålende år. Nettverket teller i skrivende stund 366 medlemmer og har gjort underverker for treningsmotivasjonen og -gleden til minst 100 av oss, kanskje nærmere 200? Og mange har i tillegg oppnådd gode resultater.

Motivasjonen fikk virkelig kjørt seg i oktober-desember etter en lang og innholdsrik sommersesong. Lyset forsvant sakte men sikkert samtidig som snøen lot vente på seg. En ganske normal høst, men med unormalt høye temperaturer. Det har vært ypperlige forhold for løping, og mange Northern Runners har løpt mer enn de noensinne før har gjort på denne tiden av året.

Moden, mørk & mystisk er en av dem som har brutt barrierer, som blogger om det og som motiverer andre i løpebevegelsen til å gjøre det samme. Terskelen for å være med i Northern Runners skal være lav, omtrent så lav som en standard dørstokk :) Mange trigges av konkurranseelementet i nettverket, men ingen trenger å konkurrere med andre enn seg selv. Det viktigste er å delta og framløpe hverandre.

Mørketidsløpet

De siste ukene har vi pushet hverandre til å melde flest mulig på Mørketidsløpet (Polar Night Halfmarathon og Troms Kraft-mila). Det har gitt resultater og vi er definitivt med i kampen om største lag. Lørdag 7. januar 2012 deltar nemlig minst 40 Northern Runners på halvmaraton og 10 km. Noen deltar med tidtaking, andre uten. Et par av gutta fikser refleksvester med logo til start. Noen medlemmer/hangarounds som vil stille som heiagjeng?

Vi håper de aller fleste også deltar på festen vi arrangerer etterpå i samarbeid med MSM. Påmeldingfristen for middagen er utløpt, men frykt ikke: Festen vil vare polarnatten gjennom!

Sommerens store mål

Northern Runners motto «Løpeglede i midnattsol og mørketid» lever i beste velløpende. Sola har snudd, det går mot lysere tider. Målet for 2012 er å ha 200 påmeldte til Midnight Sun Marathon lørdag 30. juni 2012. Det er ambisiøst, men ambisiøst skal det være. Her skal alt fra barn til oldeforeldre til pers. Og de av dere i nettverket som er minst aktive. Alle påmeldte vil få i oppgave å verve minst tre andre. Om du ikke er en del av Northern Runners-nettverket, men har lyst til å bli det, er oppskriften enkel: Be om å få bli med i vår Facebook-gruppe eller send en e-post til post@northernrunners.no.

Vi planlegger en fellestur til sommeren/høsten og har allerede en meget godt kvalifisert reiseleder på saken! Dette blir vår første fellestur og vi satser på et opplegg som passer alle, dvs. et arrangement hvor man kan velge ulike distanser.

Løperprofiler til nettsiden

Vi skal i romjulen oppdatere løperprofilene på nettsiden vår. Flere Northern Runners-profiler skal registreres og nye mål skal settes for hver enkelt. Mer informasjon om dette vil følge i Facebook-gruppen.

It’s beginning to look a lot like jul

Klokken har akkurat passert midnatt og det er faktisk 24. desember 2011. Nyt julen til fulle, men la ikke bare tennene løpe (i vann). Minner også om hvor deilig det føles å bryte opp romjulens gilder med en løpetur – eller skitur – i dagslyset!

Da gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god jul og et løpende godt nytt år!

Thomas K. Føre, Northern Runners. Foto: Knut Jenssen, 2011

Thomas K. Føre, Northern Runners, ønsker god jul og ser frem til Polar Night Halfmarathon/Mørketidsløpet! Foto: Knut Jenssen, 2011

Julehilsen,
Thomas K. Føre
Grunnlegger