Foto: Odd-Magne Hansen

«There’s your train. Run!»

«Lyst å skrive litt for Northern Runners på bloggen vår?», sto det på en meldingen som tikket inn på mobilen søndag i forrige uke. Avsenderen var Thomas K. Føre. «Ja, gjerne det», svarte jeg, uten å ha klart for meg hva jeg kunne si om løping.

Når jeg satt meg ned for å skrive, kom jeg på at jeg med av og til ser for meg en episode i livet mitt hvor jeg løper. Jeg løper for å nå et tog, men vet ikke hvorfor jeg til tross for dårlige odds tror at jeg kan rekke det. Det var kanskje den siste uken med treningen som gjorde at jeg bare løp?

Høsten 2009 dro jeg og en venn til Edinburgh for å trene en uke sammen med Taekwon-Do-klubben i South Queensferry. Treningene i klubben ble ledet av Julia Cross som er seks ganger verdensmester og 15 ganger europamester.

Vi var om lag 40 stykker som trente sammen. Selv om ingen av oss klarte å holde samme tempo og presisjon på slagene, sparkene og bevegelsene som Julia Cross, fikk vi se hva som var mulig å få til. Tempoet og presisjonen ble ikke mindre imponerende når hun fortalte at hun bare én måned tilbake hadde gjennomgått en hofteoperasjon.

Selv om Cross satte standarden på treningene, forventet hun kun to ting av oss: at vi alltid gav alt, og at vi hadde det artig på trening. Med hennes tydelige og inspirerende tilstedeværelse, og at hun avløste terping på detaljer med uhøytidelige øvelser og konkurranser, var det ikke vanskelig å oppfylle forventningene hennes.

Uken gikk fort. Etter siste trening kjørte Cross oss til togstasjonen. Når vi gikk ut av bilen hørte vi et tog komme inn på perongen. «There’s your train. Run!», sa Cross.

Toget skulle bare gjøre et kort stopp for å sette av og ta på passasjerer. For å rekke det måtte vi løpe 200 meter fra parkeringsplassen, opp trappene til perongen og kjøpe billetter, før toget gikk igjen.

Jeg husker at jeg løp bort og opp trappene mens beina protesterte. Midt i trappen vekslet tankene mellom, «jeg klarer det, jeg klarer det ikke, jeg klarer det». Jeg holdt på den siste tanken, og fortsatte opp og helt til vi var framme ved billettautomaten.

I det vi tok billettene og snudde oss for å gå inn på togen begynte dørene begynne å gli igjen. Vi gjorde en siste spurt og kom oss inn mellom dørene før de gikk like bak oss.

I etterkant har jeg tenkt at det er nok ikke er alle som ville løpt for å rekke toget. Var det treningen som var årsaken til denne besluttsomheten? Jeg tror hvert fall at treningsoppholdet bidro til at jeg ikke nølte, men bare løp.

Uavhengig om man trener Taekwon-Do eller løper, og uavhengig av om‎ treneren og treningskameratene er verdensmestere eller ikke, kan man gjennom trening se sin egen og andres utvikling. Om det er små eller store prestasjoner man oppnår eller er vitne til på trening, flytter erfaringene vår innstilling i livet og grensen for hva vi tror er mulig, uten at vi nødvendigvis legger merke til det.

Denne gangen skulle jeg bare nå lokaltoget til fra South Queesferry til Edinburgh. Neste gang er det kanskje et enda viktigere tog jeg skal rekke, og da skal jeg være klar til å løpe.